Velkommen til psykolog Tina Rød

Rød er autorisert psykolog med kontor på Kokstad i Bergen. Hun var ferdig utdannet psykolog i 2012, med embetsgrad fra Københavns Universitet. Som nyutdannet jobbet Rød ett og et halvt år i barne og ungdomspsykiatrien. Hun har siden jobbet i voksenpsykiatrien, med erfaring fra traumesenter og rusklinikk. Problemstillinger Rød har mye erfaring med er blant annet angst, traumer, lavt selvbilde, relasjonelle vansker, utmattelse, eksistensielle problemer og utfordringer i arbeidslivet.

Som aktiv terapeut har Rød stor glede av å overføre psykologisk kunnskap slik at klientene kan forbedre sin livskvalitet gjennom måten de tenker, føler og handler på. Behandlingen som gis for de ulike problemstillingene er hovedsakelig kognitiv og metakognitiv terapi. Imidlertid tar Rød utgangspunkt i at hvert individ er ekspert i sitt eget liv. Terapien blir derfor tilpasset klientens individuelle liv og vansker.
Rød tar imot både ungdom og voksne, par og grupper.
Da terapien drives uten tilskudd fra Helse Vest eller Helfo kreves det ingen henvisning fra fastlege. Rød setter ingen begrensinger for antall terapitimer. Ved korttidsterapi jobbes det med løsningsfokus på et avgrenset problemområde. Ved langtidsterapi arbeides det med grunnleggende vansker som hindrer klienter i å leve et tilfredsstillende liv.

Vanlige utgangspunkt for samtaler hos psykolog:

Stress og utbrenthet

Tegn på stress og utbrenthet:

  • hodepine
  • uro
  • kaldsvetting
  • irritabilitet
  • smerter i brystet
  • muskelspenninger
  • kvalme
  • svimmelhet
  • økt sensitivitet til støy
  • søvnvansker
  • dårlig samvittighet
  • grubling/bekymringer
  • økt tretthet, manglende arbeidsglede

Stress kan beskrives som «manglende overensstemmelse mellom individets mestringsevne og de krav og utfordringer som situasjonen innebærer» (Kaufmann og Kaufmann). Den grunnleggende mekanismen bak stress er manglende evne eller kapasitet til å slappe av. Typiske situasjoner som fører til at det kan være vanskelig å slappe helt av er:
-korte tidsfrister
-manglende bekreftelse på det man gjør
-dårlig kommunikasjon på jobben
-manglende kontroll over det man gjør, manglende frihet til å yte sitt beste på jobben (ofte grunnet begrensninger og «systemer» på jobben som hindrer personalet i å jobbe selvstendig)
-sjefer/overordnede som overdriver små feil de ansatte har begått. Det fører til at man aldri føler seg helt trygg i arbeidet.
-hyppige omrokkeringer på arbeidsplassen, bli satt til å gjøre oppgaver som man ikke er fortrolig med.

Stress og utbrenthet er reaksjoner på langvarig overaktivering av det sympatetiske nervesystemet. Aktiviteten i det sympatetiske nervesystemet økes når mennesket sanser fare. Vi puster fortere, hjerterytmen intensiveres og pupillene forstørres. Binyrene stimuleres og svarer med å skille ut stresshormonene kortisol og adrenalin i blodet. Muskulaturen strammer seg og det oppstår spenninger i kroppen. En fight or flight respons er aktivert. Når den redselsfylte situasjonen er over dempes aktiviteten i det autonome nervesystemet. Man kan puste lettet ut, faren er over.

Det moderne mennesket møter sjelden de samme farene som urmenneskene gjorde, som synet av et rovdyr for eksempel. Men: farene som tidligere trigget det sympatetiske nervesystemet er i dag erstattet av stress, og hvordan vi forholder oss til det. De samme mekanismene blir aktivert, selv om dagens farer er av mindre alvorlig karakter enn de var for tusenvis av år siden. Det som hovedsakelig skiller dagens farer fra tidligere tiders trusler er at nåtidens farer er langvarige og av lavere intensitet.

En langvarig overaktivering av nervesystemet er vel så belastende på kroppen som en kortvarig og mer intens aktivering. Vedvarende stress på skole eller jobb, vanskelige oppvekstforhold, gjentatte overgrep og langvarig mobbing er eksempler på utfordringer som bidrar til en slik langvarig overaktivering. Den langvarige overaktiveringen av nervesystemet er svært energikrevende for kroppen, og kan på sikt føre til angst, depresjon, hodepine, konsentrasjonsvansker, sosial isolering, hukommelsesvansker, kvalme/magesmerter, søvnproblemer og mareritt.

Fellestrekk for klienter som søker hjelp for jobbstress/utbrenthet:

-er ofte høyt utdannet og har ledene og krevende stillinger. Dersom utbrentheten ikke er yrkesrelatert skyldes det ofte at man er i krevende omsorgssituasjoner.
-har vansker med å si nei, sette grenser. Man ønsker å gjøre alle til lags, og vil føle det ubehagelig å sette foten ned eller å si nei.
-feilvurderer egen rolle i bedriften, tror man er uerstattelig. Det resulterer ofte i dårlig samvittighet, særlig om man må sykemeldes over lengre tid.
-lytter ikke til kroppens signaler. Tror tilstanden bedres eller går over om man bare tvinger seg til å holde ut situasjonen.
-sitter i åpne kontorlandskap. Dersom nervesystemet ble forstått slik det burde ville åpne kontorlandskap ikke ha eksistert. Som mennesker er vi skapt til å være konstant oppmerksom på omgivelsene for å kunne sanse fare. Et åpent kontorlandskap vil aktivere nervesystemet i betydelig høyrere grad enn hva et cellekontor gjør. Vi er ikke ment til å “koble ut” omgivelsene fullstendig, da ville vi ikke ha overlevd. Noen takler åpne kontorlandskaper greit. Det avhenger av hvor sensitivt nervesystem man har i utgangspunktet. Undersøkelser viser at det er hyppigere sykemeldinger på arbeidsplasser med åpne kontorlandskap.
-ønsker å stadig gjøre mer på jobben, ofte grunnet ønske om mer anerkjennelse.
-har vanskeligheter med å finne roen, må gjøre noe hele tiden. Problemer med å være i nuet.
-har fått lite anerkjennelse og bekreftelse fra foreldrene. Søker anerkjennelse på jobben istedenfor.

Målet med terapi for utbrente klienter er å finne årsaksfaktorer samt tiltak som kan forebygge og forhindre utbrenthet. For noen klienter kan langvarig psykoterapi være nødvendig. Det kan også være nyttig med muskelterapi, yoga og massasje for å dempe spenninger i kroppen.

Anbefalt litteratur:
-Utbrent, av Atle Rossness
-Fra en utbrent til en annen, av Benedikte Rasmussen
-Energityvene, av Torkil Berge, Lars Dehli og Elin Fjerstad
-Livet, av Live Stensholt
-Opp igjen, av Petter Wallace og Peder Kjøs

Gå til topp av siden

Angst

Angst for reelle farer er helt nødvendig for overlevelse. Når kroppen sanser fare må fysiske endringer inntre slik at kroppen får størst mulig sjanse til å reagere og flykte. Nervesystemet stimuleres, og aktiviteten øker. Ved farefylte situasjoner forhøyes hjerterytmen, slik at økt oksygen og blod kan tilføres kroppen. Pupillene utvider seg, man skjelver, svetter, fryser, opplever kvalme, svimmelhet og uvirkelighetsfølelse. Stresshormoner skilles ut i blodet for å aktivere kroppen. En fight or flight respons iverksettes.

Det er først når angsten utløses av ufarlige sitasjoner at den blir et klinisk problem. Angst som en psykisk sykdom bringer med seg en rekke utfordringer og vansker i livet. Den kan føre til dårligere fungering, både i familielivet, på skole, under utdanning og i arbeidslivet. Angsten kan hindre livsutfoldelse og føre til sosial isolasjon. Isolering og unngåelsesadferd bidrar til å opprettholde angsten og i tillegg forsterke den. På lang sikt kan angstplager bygge seg opp til panikkanfall. Langvarig angst resulterer ofte i nedstemthet og motløshet. Man føler seg misforstått og alene om tilstanden. Det kan resultere i depresjon, alkohol og pillemisbruk. Det er derfor viktig å søke hjelp tidlig mot lidelsen. Dessverre blir den ofte oppdaget sent, gjerne ikke før man er ferdig med grunnskolen eller videregående skole. Da har angsten hatt mange år på å etablere, både i tankemønster og adferd. Da kommer også hjelpen sent, sent nok til at det vil ta lenger tid å behandle angsten.

Angst er i høy grad genetisk betinget. Man arver ikke selve angsten, men isteden kroppens sårbarhet og det overaktive nervesystemet.
Ulike typer angst:

Generalisert angst (GAD): GAD er en generalisert angstlidelse som innebærer overdrevet og ubegrunnet redsel for dagligdagse hendelser/ situasjoner. Redselen samsvarer ikke med graden av fare den fryktede  situasjonen utgjør. Fryktede sitasjoner kan være helsesvikt, arbeidsledighet, økonomiske og relasjonelle vansker. GAD er i likhet med andre angstlidelser i stor grad arvelig betinget, men kan forverres under stress. GAD kan også utløses av medikamenter og stimuli. Blant annet benzodiazepiner, alkohol og koffein kan forverre angsten med at de stimulerer nervesystemet.

Sosial angst: Sosial angst kan sammenlignes med følelsen av å være i rampelyset, hvor ens feil og mangler er i fokus. Frykten for evaluering er stor.

Sosial angst er som å møte en bjørn i skogen, hver gang man ser et annet menneske. Man begynner å skjelve på hendene, svette, rødme og vil helst bare flykte fra situasjonen. For å unngå å treffe folk velger man strategier for å minske sjansen for å treffe folk, som for eksempel å gå på butikken på tider hvor det er færrest kunder. Angsten kan utvikle seg til å bli så stor at man helst vil unngå å forlate eget hus. Frykten for å treffe andre mennesker blir så stor at man isteden velger å isolere seg.

Fellestrekk for individer med sosial angst:

-følelsen av å være i rampelyset, hvor fokuset er rettet mot ens feil og mangler
-tror at man må gi detaljerte opplysninger om egne vansker når man treffer folk. Man vil helst unngå å treffe noen man kjenner, for da må man fortelle alt om egen tilstand.
-vansker med å gi korte og hurtige svar. Alt man sier må være gjennomtenkt, interessant, intelligent og velformulert.
-frykt for å snakke i forsamlinger.
-magesmerter, skjelvende stemme, stotring og stamming, rødming og følelsen av å skulle besvime når man treffer andre mennesker.

Sosial angst er svært energikrevende for kroppen, da man konstant er «på vakt» i det offentlige rom. Det blir som å se et rovdyr bak hvert hjørne. Hvor mye tid og energi angsten krever av de rammede blir dessverre ofte oversett og misforstått.

Agorafobi kan mistolkes som sosialangst, men det er to helt forskjellige typer uttrykk for angst. Man trenger ikke ha sosialangst for å ha agorafobi.  Agorafobi innebærer redsel for å opprettholde seg alene utenfor eget hjem, for eksempel på åpne plasser, i bybildet, butikker, offentlig transport eller i åpne og ubeskyttede landskap.

Panikkangst:  Panikkangst er en tilstand hvor man uventet og plutselig får angstanfall med intens frykt og ubehag. Kroppslige symptomer på panikkangst er hyperventilering, brystsmerter, hjertebank, svetting, skjelving, kvalme og svimmelhet. Anfallet kan oppstå når som helst og hvor som helst, det trenger ikke å være utløst av en livstruende situasjon. Anfallene opptrer plutselig og opphører vanligvis etter noen få minutter. Symptomene på panikkanfall kan mistolkes som hjerteinfarkt. Ved panikkangst er nervesystemet overaktivt, som det også er ved andre angstlidelser. Når anfallene inntrer øker pulsen, hjerte slår fortere, pupillene utvides og man svetter og skjelver. Frysninger, hetetokter og uvirkelighetsfølelse er vanlige symptomer. Når nervesystemet overaktiveres frigjøre signalstoffene adrenalin og noradrenalin. Signalstoffene «girer opp» kroppen når de blir skilt ut i blodet, de får kroppen til å reagere raskere. Det er en helt nødvendig reaksjon som beskytter kroppen mot fare. Dersom vi sanser noe truende må kroppen reagere hurtig og flykte.

Panikkangst blir problematisk på den måten at man begynner å feiltolke kroppens signaler som verre eller mer faretruende enn de egentlig er. Dersom panikkangsten forblir ubehandlet kan den forverre seg til angst for situasjoner/ omgivelser hvor panikkanfallene ofte opptrer. Etter hvert er det tilstrekkelig å kun tenke på situasjonen for at angsten utløses. Slik sprer angsten seg, som et virus som invaderer kroppen.

Tvangslidelser, OCD: innebærer stadig repeterende tanker og handlinger. Personer som lider av OCD overdriver eller feilvurderer viktigheten av å utføre tvangshandlingen. Handlingen gjennomføres for å redusere ubehagelige tanker eller minske sannsynligheten for at noe ubehagelig inntreffer. Dersom tvangshandlingen må avbrytes eller unngås kan det utløse et angstanfall. Eksempler på tvangshandlinger kan være å lukke dører et visst antall ganger, sjekke låste dører og elektriske apparater et bestemt antall ganger og overdreven vasking, i frykt for å bli smittet av en farlig sykdom. Dersom man lider av en tvangslidelse har man vansker med å slå seg til ro med at man allerede har sjekket el. apparater en eller to ganger. Det fungerer ikke som en tilfredsstillelse, man utføre handlingen flere ganger. Personer som lider av ocd har ofte god forståelse for at tvangshandlingene er irrasjonelle. Stadig utøvelse av tvangshandlinger opprettholder og forsterker tvangslidelsen.

Behandling av angst:

Det finnes dessverre ingen hurtigvirkende behandling av angst. Både med medikamentell behandling og psykoterapi blir fokuset å dempe aktiviteten i det overaktive nervesystemet samt eliminere tvangstanker og handlinger som opprettholder angsten. I terapi får man lære nyttige verktøy for å takle angsten samt redusere sannsynligheten for nye anfall.

Medikamentell behandling av angst innebærer tilførsel av angstdempende medikamenter. Serotonin er en signalsubstans som påvirker de områdene av hjernen som styrer humør og følelser. Et tilstrekkelig nivå av serotonin er nødvendig for at vi skal føle oss i godt humør og i følelsesmessig balanse. Kort sagt vårt psykiske velbefinnende. Lave serotoninnivåer gir motsatte effekter, som depresjon og følelsesmessig ubalanse.

SSRI og benzodiazepiner er angstdempende medisin. Benzodiazepiner utgjør to ulike grupper av medikamenter: sovemedisin og angstdempende midler. Eksempler på angstdempende midler er stesolid, sobril og valium. SSRI er selektive serotonin opptakshemmere, blant annet cipralex, zoloft og fluoxetin. SSRI-medikamentene øker mengden tilgjengelig serotonin i hjernen. Sagt med andre ord gir medikamentell angsbehandling bedre serotoninbalanse i kroppen.

Kognitiv terapi handler om å bryte tankemønstrene og situasjoner som opprettholder angsten samt eksponering mot de fryktede situasjonene.

Anbefalt litteratur:

– Metakognitiv terapi for angst og depresjon, av Adrian Wells
– Å leve med uro, angst og fobier, av John P. Forsyth og Georg H. Eifert
– Å bekjempe angst, av Helen Kennerly
– Begrepet Angst, av Søren Kirkegaard
– Sosial angst og smerte, av Alv A. Dahl
– Fri fra angsten, av Beatrice Winther

Gå til topp av siden

Depresjon

Tegn på depresjon er:

Nedstemthet, tristhet

Vansker med å se det positive med ting man tidligere har gledet seg over

Tap av motivasjon, mister lysten til å delta skole og jobb samt sosiale sammenkomster

Mindre energi

Redusert søvnkvalitet

Konsentrasjonsvansker

Negative/ destruktive tanker

Lyst til å gi opp, lite framtidshåp

Selvmordstanker

De overnevnte tegnene kan inntreffe når som helst og er vanlige reaksjoner på negative hendelser. Det er ingenting unormalt med å føle seg nedstemt innimellom. Det er dersom det blir langvarig at det utgjør et problem. Når man er deprimert føler man at man ikke lenger fungerer slik man en gang gjorde. Den nedstemte tilstanden gjør det vanskelig å omgås sosialt. Man verken klarer å gi eller få positiv energi ut av sosialt samvær slik man en gang forhåpentligvis gjorde. Isteden blir man enda mer sliten av å være sammen med andre. Man vil gjerne skjule hvor elendig en føler seg. Å holde masken tærer på energien, om det så bare er for en kortere stund. Når man er langt nede blir man også mer sensitiv for kritikk og irettesettelse. Man har vansker med å tenke objektivt og skyve fra seg eventuell negative tilbakemeldinger. Etter hvert kan det bli så energikrevende å omgås andre at man helst ikke vil forlate eget hjem. Man vil heller holde seg hjemme i sengen med dynen trekket over hodet. Hjernen går i «slow motion», det blir vanskelig å bearbeide info, huske og ta avgjørelser.

Depresjon er i stor grad arvelig men kan også være forårsaket av traumatiske opplevelser eller inntak av stimuli som forstyrrer kroppens kjemiske balanse. Eksempler på slik stimuli er sukker og koffein. Andre faktorer som påvirker depresjon og vårt indre kjemiske miljø er mørke og mangel på vitamin D. Mange føler seg mer sliten og nedbrutt i vinterhalvåret, grunnet mangel på dagslys og sol. Fra naturen sin side er mennesket ment til å våkne når det blir lyst og sovne når det blir mørkt. Det var ikke før mennesket fant ild at man kunne stå opp før det ble lyst og være oppe/ ute av hulen etter at det ble mørkt. I norden tvinger vi oss opp før det blir lyst i vinterhalvåret. Vi kommer trøtt og sliten på jobb til klokken åtte, mens kroppen roper etter å få ligge i sengen noen timer til.  Det er altså ikke du som er lat eller treg om morgenen, men kroppens naturlige behov som slår inn. Når vi endelig har kommet oss på jobb er det sjelden at vi kaster oss over arbeidsoppgavene med liv og lyst. Isteden går det fort med en halvtime eller to til å drikke kaffe og å få opp øynene. Det ville vært mye bedre for kroppen om man kunne utsette skole og jobbstart i noen timer i vinterhalvåret, for eksempel til klokken halv ti eller ti. Da kunne vi raskere ha kommet i gang med dagens gjøremål. Med andre ord kunne tidspunktene for skole og jobbstart vært tilpasset dagslyset, og endret seg i takt med det gjennom året. Det er en betydelig lavere forekomst av depresjon i land nærme ekvator, hvor antall timer med dagslys er relativt stabilt gjennom hele året.

Behandling av depresjon: Depresjon behandles best med en kombinasjon av psykoterapi, antidepressiva, sunt kosthold og trening. I psykoterapi kan terapeuten hjelpe deg til å fokusere på faktorer i hverdagen som du mestrer og som på sikt kan gjøre deg glad. Det er viktig å sakte men sikkert snu det negative tankemønsteret. Av medisiner brukes mest SSRI, selective serotonin reuptake inhibitors. De øker mengden tilgjengelig serotonin i kroppen. Et sunt kosthold med lite sukker og koffein er også viktig for å opprettholde en positiv sinnsstemning. I vinterhalvåret bør man prøve å være utendørs en halv times tid på dagtid. Solarium og energilamper/lyslamper er også verdt å prøve dersom man føler seg nedstemt.

Anbefalt litteratur:

– Depresjon,av Einar Kringlen
– Depresjonens demoner, av Andrew Solomon
– Snakk om angst og depresjon, av Karen Gilstrup
– Overvinn depresjon, av Rolf Aarøe
– Lykketyvene, av Torkil Berge og Arne Repål
-Opp fra avgrunnen, av Kristian Hall

Gå til topp av siden

Traumer

Traumer kan være både farefulle fysiske hendelser men også krenkelser og andre mentale overtramp som mobbing og neglisjering. Eksempler på traumatiske opplevelser er vold, overgrep, krigsopplevelser, naturkatastrofer, brann og ulykker. Traumer kan være enkelthendelser eller repeterte handlinger. Traumatiske hendelser, særlig de som er repeterende og langvarige, kan skape kraftige psykiske responser, både under og etter hendelsen. I likhet med andre lidelser som angst, stress og utbrenthet overaktiveres nervesystemet når vi utsettes for traumer. Fysiologiske reaksjoner iverksettes slik at kroppen skal kunne reagere raskere, for eksempel flykte. Det er også omtalt som en fight or flight respons. En fight or flight respons er fra naturens side ment til å være kortvarig, som når man må flykte fra en katastrofe eller ser et rovdyr. Når hendelsen er over vil nervesystemet etter hvert roe seg igjen. Hvor lang tid det tar varierer fra individ til individ. Hos noen kan nervesystemet være aktivt i lang tid etter den dramatiske hendelsen, det er ingen selvfølge at man «finner roen» igjen kort tid etter hendelsen. Når det gjelder vedvarende traumer, det vil si repeterte hendelser over tid, fører det til et konstant overaktivt nervesystem, man er konstant på vakt. Det krever mye energi av kroppen.

I likhet med angst og depresjon kan traumer føre til:

økt tretthet, mindre energi,

isolering,

manglende motivasjon- vansker med å delta i skole, jobb og andre sosiale sammenhenger

man kan bli lettere skremt, være mer anspent og oppfarende

kan føre til kognitive vansker som hukommelsestap, konsentrasjonsvansker, vansker med å prosessere informasjon.

Om den traumatiske opplevelsen er en enkelthendelse eller vedvarende kan ha betydning på senvirkningene av hendelsen. Det virker logisk å tro at en enkeltstående hendelse vil gi færre skadelige senvirkninger, og det gjør det nok også i mange tilfeller. Men, det er i stor grad basert på hvor sensitiv personen er i utgangspunktet. En enkeltstående hendelse kan sitte i kroppen i lang tid etter at den at den fant sted, særlig hvis personen er psykisk sårbar. Tilsvarende kan vedvarende traumer ha mindre effekt på en psykisk robust person enn hva en enkelthendelse har på en psykisk sårbar person. Det finnes ingen fasitsvar, reaksjoner på traumer varierer fra individ til individ. Dersom reaksjonene etter den traumatiske hendelsen ikke slipper taket kan det resultere i post traumatic stress disorder, PTSD. Tegn på at man lider av PTSD er:

Mareritt og flashbacks fra hendelsen

Sosial isolering

Emosjonell utflating. Man virker uberørt av både positive og negative hendelser.

Være urolig, anspent og lettskremt

Manglende motivasjon, redusert energi

Ufrivillig vannlating, mye svetting eller kuldebyer

Kroppslige plager som diffuse smerter, hodepine, diare

Traumebehandling består ofte i samtaler om og eksponering til den fryktede situasjonen eller hendelsene. Mange gruer seg for traumebehandling fordi man tror at man raskt må snakke om det fryktede i detalj. Slik er det ikke, man må avpasse tempoet til hva som passer for klienten. Ofte så er det en starthjelp å heller snakke litt rundt hendelsen, for eksempel stedet hvor den fant sted. Hvor er det, er det fint der, mange som bor der? Bygd, by, alle kjenner alle, hvordan er miljøet der? Når klienten kjenner seg tryggere kommer man til slutt inn til roten av det vonde, det kan bare ta litt tid. Noen traumeutsatte foretrekker gruppeterapi, mens andre liker best individualterapi.

Anbefalt litteratur:

Å bekjempe traumatiske stress, av Claudia Herbert og Ann Wetmore

Etter sjokket Traumatisk stress og PTSD, av Nille Lauvås og Rolf M. Lindgren

Barn og traumer, av Atle Dyregrov

Traumerelatert dissosiasjon, av Boon, Steele og Van der Hart

Fra traumer til vonde minner, av Inger Eggen

Trauma and recovery, av Judith Lewis Herman

Gå til topp av siden

Lavt selvbilde

Typiske kjennetegn på lavt selvbilde:

ikke føle seg god nok

føle seg utilstrekkelig

føle seg verdiløs

legger stor vekt på hva andre tror og mener om en

ha vansker med å se noe positivt om en selv

ha vansker med å ta til seg skryt og anerkjennelse

tillegger hendelser som bekrefter ens utilstrekkelighet stor betydning

overser eller tillegger hendelser som avkrefter ens utilstrekkelighet mindre betydning

være usikker på seg selv, vansker med å ta egne avgjørelser

En god selvfølelse er avgjørende for hvordan vi takler utfordringer livet byr på. God selvfølelse minsker risikoen for å utvikle psykiske vansker, samt gjør en mer robust i forhold til vansker en møter på. Å føle seg god nok, elsket og betydningsfull til tross for feil og mangler er karakteristisk for en god selvfølelse. Utvikling av selvfølelsen starter allerede fra tidlig barndom. Barnet ser seg selv gjennom andre. Å bli sett, elsket og respektert fra våre nærmeste er nødvendig for utvikling av god selvfølelse. Barn som blir oversett og/eller kritisert står i fare for å utvikle negative tanker om seg selv. Utenom mat og vann er ingenting viktigere for barnet enn kjærlighet og omsorg, å bli sett og elsket. Dersom det behovet ikke blir møtt vil ofte barn ta på seg skylden for den uteblivende bekreftelsen. Neglisjering, manglende ros og kjærlighet forekommer i alle samfunnslag, det er ikke begrenset til lavinntekstfamilier eller familier som sliter av ulike grunner. Å mangle materielle goder betyr ikke nødvendigvis at barna mangler kjærlighet og omsorg. På samme måte kan barnet ha det bra materielt sett, men mangle kjærlighet og anerkjennelse. Man kan dermed kalle det skjult barnemishandling, i den grad at slik neglisjering sjelden fanges opp, særlig ikke fra ressurssterke familier.

Også skolen og klassekamerater er av betydning for utvikling av ens selvfølelse. Langvarig mobbing setter dype spor, både i form av usikkerhet, sosial sjenanse og lavt selvbilde. Dersom barnet har kjærlige foreldre utgjør det en beskyttelsesfaktor hvis barnet blir mobbet på skolen. Har man både avvisende foreldre og samtidig blir mobbet på skolen er oddsene svært dårlig for å utvikle god selvfølelse.

Det som gjør barn og barndommen så sårbar er særlig to faktorer. For det første så har barn kun kontakt og erfaring fra kontakt med et begrenset antall miljøer. Barnets miljø består vanligvis av kun familie, lærer og klassekamerater. Hvordan de anerkjenner barnet får dermed stor betydning for barnets selvfølelse. Som ungdom og voksen får vi erfaring fra flere miljøer, og opplever ulike roller i ulike miljøer. I noen miljøer føler vi oss trygge og ovenpå, mens i andre miljøer føler vi oss liten og usikker. De utrygge miljøene eller situasjonene betyr ikke så mye da vi har trygge miljøer å vende tilbake til. Sagt på en annen måte så vil ikke det å føle seg utilpass i enkelte miljøer ha så stor innvirkning på vår selvfølelse i voksenalderen. Vi vet at det gjelder kun begrensede miljøer, og lar det ikke påvirke selvfølelsen vår i nevneverdig grad.

Den andre faktoren som gjør barnet sårbart i forhold til utvikling av selvfølelse er manglende objektiv og abstrakt tankegang. Kanskje mor eller far er fysisk eller psykisk syk, og ikke klarer å tilse barnet nok kjærlighet? Kanskje mor eller fars oppvekst var preget av avvisning og manglende bekreftelse? Kanskje deres barndom har gjort det vanskelig for dem å vise kjærlighet og følelser? Det er selvsagt ikke unnskyldninger for å avvise barnet men det kan være en forklaring. Barnet tenker ikke sånn, det er her og nå situasjoner som betyr noe. Hvis omsorgspersoner ikke anerkjenner barnet må det skyldes noe, og barnet klarer ikke tenke lengre enn seg selv og her og nå.

Når det gjelder mobbing på skolen så skjønner vi som voksen at klassekameratenes mening om oss egentlig ikke betyr så mye. Mobbingen kan være forårsaket av at vi enkelt og greit ikke passet inn i miljøet på skolen eller klassen. Som voksen forstår vi også mer av mobbere. Ingen som har det bra med seg selv har behov for å mobbe andre. Det er mobbere som har et problem, ikke oss. Dessverre er ikke barn i stand til å tenke slik. Hva klassekamerater og mobbere sier og gjør får svært stor betydning for barnets selvfølelse, gjerne i flere år etter endt skolegang og i verste tilfellet livet ut.

Individer med lav selvfølelse velger ofte partnere og omgangsvenner som bekrefter det lave selvbildet. Man ender ofte i relasjoner hvor man får en offerrolle.

Selvsagt kan lavt selvbilde også utvikle seg i voksenalderen, men det er sjelden. Går man inn i voksenlivet med god selvfølelse skal det mye til for at man ikke takler utfordringer i arbeidslivet og i parforhold. Når man møter utfordringer vet man at det er enkelthendelser og ikke verdt å tillegge stor betydning. Vi er god nok uansett, hva andre mener er deres sak.

Det er fullt mulig å snu det lave selvbildet, absolutt. Men dessverre kan det ta lang tid og være vanskelig. Det er fordi selvfølelsen er så grunnleggende, det har røtter fra tidlig barndom. I barndommen er hjernen langt fra ferdig utviklet, og hva som hender setter dype spor. Har man opplevd mye kjærlighet og anerkjennelse i barndommen skal det mye til for å svekke ens selvfølelse i voksenalderen, for å si det slik.

Anbefalt litteratur:

Å bekjempe lav selvfølelse, av Melanie Fennell

How to break free from negative life patterns and feel good again, av Jeffret Young og Janet Klosko

Selvfølelsen, av Guro Øiestad

Selvfølelse nå, av Mia Tørnblom

Magisk hverdag, av Deborah Borgen

Relasjonelle vansker:

Bare å høre ordene relasjonelle vansker får oss kanskje til å tenke på sosialt mistilpassede individer med adferdsdiagnoser. Det er ikke det denne teksten er basert på. Isteden er fokuset på relasjonelle vansker som alle og enhver kan støte på i ulike sammenhenger. Vi kan kalle dem hverdagslige relasjonelle vansker, da de kan forekomme i familier, på skolen, mellom venner og på arbeidsplassen.

Relasjoner handler om å gi og å ta. En relasjon i balanse innebærer at begge parter gir og tar omtrent like mye. Å omgås koster ikke mer enn hva vi får tilbake, da i form av positiv energi, humør og psykisk velbehag. Dersom vi isteden må gi mer enn vi får tilbake er relasjonen preget av skjevfordeling mellom kostnad og gevinst. Eksempler på å gi mer enn vi får tilbake kan være å omgås personer som kun snakker om seg selv, omgås personer hvor vi misforstår hverandre eller ikke snakker samme språk, samt personer hvor vi må være svært forsiktig for å ikke støte eller hvor vi ikke kan være oss selv. Dette er bare et lite utvalg av en rekke tilstander som skaper ubalanse i relasjonen. Slike relasjoner har en tendens til å være kortvarige, særlig hvis det gjelder venner eller kjærester. Hvis det derimot gjelder familie og slekt klarer vi kun å omgås dem en begrenset periode av gangen.

Typiske eksempler på hverdagslige relasjonelle vansker:

-Å ikke ta hensyn til partnerens behov for alenetid. Dette gjelder særlig hvis den ene av partene har ubearbeidete traumatiske hendelser i bagasjen. De er ofte i behov for alenetid, gjerne for både timer, dager og kanskje uker. Grunnet den eller de traumatiske hendelsene har man begrenset med energi til å fungere normalt, gå i jobb og følge opp barn. Dersom man da ikke får hentet seg inn igjen i form av alenetid kan det resultere i depresjon og utbrenthet. Felles for klienter i min praksis er at de ofte har partnere som ikke forstår eller tar hensyn til deres behov for egentid. Det gir ingen god plattform for et harmonisk forhold.

-Foreldre som ikke forstår at barnet kan ha behov for eller foretrekke å være alene. Noen barn er svært sensitive, og er «på vakt» i omgang med andre barn. For slike sensitive barn kan skoledagen være svært energikrevende. Etter skoletid ønsker barnet fred og ro. Dessverre er det en del foreldre som misforstår barnets behov. Isteden tror de at “oppmuntring” til sosial deltakelse er det som skal til for at barnet skal «bli som andre barn»,- sosial . Ofte er det slik at en av foreldrene forstår, mens den andre gjør det ikke. Dette er ofte begynnelsen på disharmoni både mellom barn og foreldre, og mellom foreldrene. Hvis barnet i tillegg må bytte bosted mellom mor og far kan man bare tenke seg til hvilke forvirring og kaos det skaper hos barnet. Det er sensitivt. Hos en av foreldrene blir det forstått, men ikke hos den andre.

-Man overser eller er ukjent med udekte behov hos partneren. De udekte behovene kan komme til uttrykk i form av irritabilitet, kontrollbehov, dominans, sjalusi med mer. Dersom behovene for kjærlighet og anerkjennelse blir dekket i barndommen og ungdomstiden er det sjelden at noen oppfører seg slik beskrevet ovenfor. Det kan selvsagt være genetiske faktorer, ulykker eller negative erfaringer som forårsaker usjarmerende oppførsel hos voksne mennesker. Det er uansett greit å finne årsaken, slik at man vet hvordan man på best mulig måte kan omgås en partner med de overnevnte adferdstrekkene.

-Man bruker mye tid på undre seg over hvorfor partneren aldri forstår. Ofte er det slik at partneren faktisk forstår, men har andre intensjoner enn en selv. Dessverre opplever noen mennesker det som tilfredsstillende og stimulerende at partneren blir frustrert og irritert.

-Overser hverdagslige psykopatiske trekk hos andre. Noen mennesker trenger unormalt mye oppmerksomhet, ros og anerkjennelse. De har en tendens til å lage vanskeligheter i samvær og normal omgangsform. Ting som kunne ha blitt løst veldig enkelt blir ofte svært vanskelig. Det ender med sinne og frustrasjon hos partneren, som overser at den emosjonelle reaksjonen var intensjonen bak å skape vanskeligheter. Den emosjonelle responsen gir den oppmerksomhetstrengende partneren litt mer stimuli og fokus. Han eller hun har blitt «mettet» for en kort stund. Det tar sjelden lang tid før behovet for oppmerksomhet må dekkes igjen. Behovet dekkes med å skape nye vansker i sosiale interaksjoner. Slik kan det pågå i årevis, uten at «friske» partneren forstår årsaken til den oppmerksomhetstrengende partnerens adferd. Den «friske» partneren bruker isteden mye energi på å prøve å få motparten til å forstå. Det leder sjelden til ønsket resultat.

-Venneforhold hvor man gir mer enn man får tilbake. Typisk er «kollisjon» mellom en ekstrovert og en introvert venn. En ekstrovert person vil være i behov for å ha mange overfladiske venner, hvor antallet betyr mye mer enn hver enkelt venn. Den introverte derimot er ikke i behov av mange venner. Isteden ønsker de introverte å ha få og nære forhold, hvor hver enkelt venn er av stor betydning. Eksempler på utfordringer i relasjoner mellom en introvert og en ekstrovert er at den introverte kan føle seg forbigått eller av mindre betydning. Den introverte gir ofte mer i relasjonen enn den ekstroverte, da den ekstroverte har mange andre venner å prioritere. Det kan være sårt for den introverte å føle seg mindre verdt, eller ikke være av samme betydning for den ekstroverte vennen som den ekstroverte er for den introverte. Sagt på en enklere måte så er det sårt å oppleve at man ikke har betydd så mye for en venn som vennen har betydd for deg.

Gå til topp av siden

Grubling og bekymringer

Det er helt naturlig å gruble over ting. Det kan man gjerne gjøre så lenge grublingen er hensiktsmessig. Man kan gruble for en kort periode, for deretter å fokusere på andre ting. Det er med andre ord fullt tillat å gruble, det skal bare ikke dominere tankene dine. Klarer man ikke å begrense grublingen kan det få alvorlige konsekvenser. Det kan  føre til økt tretthet, manglende energi og motivasjon, mindre tilstedeværelse i sosiale sammenhenger, søvnproblemer og nedstemthet. Vedvarende grubling tapper kroppen for energi, krefter og mentalt overskudd.

Personer som grubler mye har vanskeligheter med å trekke konklusjoner og å slå seg til ro med et svar. De som er fanget i grublingens negative spiral tror ofte feilaktig at grublingen er nødvendig da den til slutt vil føre fram til et svar. Grublingen ansees dermed som hensiktsmessig og nødvendig. Man overser at grublingen isteden stjeler tid og tar fokus bort fra andre hensiktsmessige problemløsninger. Etter hvert blir det svært vanskelig å mentalt forlate det man grubler på. Ønsket om å komme fram til et svar blir så stort at det gjør en blind for faremomentene med vedvarende grubling.

Grubling og negative tanker er sentrale elementer i vedvarende og tilbakevendende depresjoner. Jo lenger ned i spiralen vi kommer jo mer framtredende blir vonde og depressive minner. Føler vi oss langt nede blir vonde minner og hendelser lettere tilgjengelig i hukommelsen. Tenker vi på en negativ hendelse kan det aktivere minnet om en annen negativ hendelse. Til slutt er vi overveldet av negativitet, frustrasjon og vonde tanker. Å bekymre seg mye fører ofte med seg de samme problemene som langvarig grubling gjør. Det tar etterhvert opp så mye plass i tankene at det det blir overveldende. 

Samtaleterapi og antidepressiva kan være verdt å prøve mot grubling og bekymringer. Det bidrar til å redusere angsten, sove bedre samt gi en mer avslappet følelse i kroppen.

Litteratur:

-Lev livet uten bekymringer, av Dale Carnegie

– Bok om unødig bekymring, av Thorleif Andreassen

-Hr. Bekymring, av Roger Hargreaves

Gå til topp av siden

Sorg

Kan også beskrives som et svart hull som ikke kan fylles. Vi kan skille mellom umiddelbare sorgreaksjoner og langvarige sorgreaksjoner.

Umiddelbare sorgreaksjoner, for eksempel etter et dødsfall:

  • Man kan reagere med forvirring og redsel. Man tenker ofte på praktiske konsekvenser før det følelsesmessige kommer til uttrykk.
  • Følelse av uvirkelighet. Man kan ha vansker med å ta inn over seg at personer er borte eller det man har hatt kjært er borte. Man kan like gjerne sørge over et tapt kjæledyr, tap av arbeidsplass, ensomhet eller savn av et tidligere bosted.
  • Utad kan man framstå som upåvirket. For å verne om egen sårbarhet kan man holde følelsene tilbake i tiden like etter et dødsfall, for eksempel.
  • Følelse av urettferdighet. Hvorfor meg?
  • Sinne og bebreidelser.
  • Tilbaketrekking fra familie og venner.
  • Manglende energi, manglende motivasjon.

Man tenker gjerne at sorgen må være verst i den første tiden etter tapet av noe nært og kjært. En velkjent tanke er at sorg er noe som går over med tiden. Tvert imot opplever mange at sorgen blir verre eller gjør seg gjeldende på en annen måte etter lengre tid. I tiden like etter tapet har hendelsen enda ikke blitt en del av ens identitet, det har ikke fått etablert seg som en del av ens livshistorie. Tiden like etter et dødsfall eller annen traumatisk hendelse kan derfor bedre beskrives som sjokkfasen. Sorg derimot, inntreffer gjerne ikke før det har gått lang tid. Det er tilnærmet umulig å finne noe eller noen som fullstendig kan erstatte det man mistet. Utfallet er ofte langvarige sorgreaksjoner:

  • Å prøve å flykte fra sorgen ved å jobbe mye eller overkompensere  på andre måter.
  • Å krampaktig prøve å holde masken utad.
  • Negativ sinnsstemning og tilbaketrekking sosialt.
  • Kroppslige plager som kvalme, hodepine og svimmelhet, mindre energi.
  • Oppleve at sorgen går i bølgedaler. Den forverres ofte under høytider og andre sammenkomster.
  • Sammenligning! Det er kanskje noe av det mest ødeleggende for ens eget psykiske velbefinnende da det holder deg i en offerrolle. Man sammenligner seg med andre som har det vi har mistet, for eksempel en forelder, barn, søsken eller venn.

Faktorer som påvirker ens sorgreaksjon er blant annet hvor sensitiv man er i utgangspunktet, om man har noen nære og kjære og dele den med, om man vil  dele sorgen med noen og i hvor stor grad man lar den påvirke ens liv. Noen har lett for å begrense sorgen, de lar den ikke dominere hverdagen. Andre derimot, lar sorgen overvelde seg og ta opp mye plass. Dersom sorgen blir overveldende vil den på et tidspunkt bli overveldende.

Anbefalt litteratur:

  • Sorg, av Kari E. Bugge
  • Tanker fra en sorg, av Linn Stokke
  • Alt har sin tid- om sorg, krise, håp og muligheter, av Per Anders Nordgren
  • Å forstå sorg, av Jesper Roesgaard Mogensen og Preben Engelbert
  • En liten bok om stor sorg, av Charlotte Swanstein
  • Sorgboken, av Raben og Sjøgren
  • Gå til topp av siden

Relasjonelle vansker

Bare det å høre ordene relasjonelle vansker får oss kanskje til å tenke på sosialt mistilpassede individer med adferdsdiagnoser. Det er ikke det denne teksten er basert på. Isteden er fokuset på relasjonelle vansker som alle og enhver kan støte på i ulike sammenhenger.

Relasjoner handler om å gi og å ta. En relasjon i balanse innebærer at begge parter gir og tar omtrent like mye. Å omgås koster ikke mer enn hva vi får tilbake, da i form av positiv energi, humør og psykisk velbehag. Dersom vi isteden må gi mer enn vi får tilbake er relasjonen preget av skjevfordeling mellom kostnad og gevinst. Eksempler på å gi mer enn vi får tilbake kan være å omgås personer som kun snakker om seg selv, omgås personer hvor vi misforstår hverandre eller ikke snakker samme språk, samt personer hvor vi må være svært forsiktig for å ikke støte eller hvor vi ikke kan være oss selv. Slike relasjoner har en tendens til å være kortvarige, særlig hvis det gjelder venner eller kjærester. Hvis det derimot gjelder familie og slekt som vi ikke nødvendigvis kan unngå vil vi kun ønske begrenset omgang med dem.

Typiske eksempler på hverdagslige relasjonelle vansker:

Å ikke ta hensyn til partnerens behov for alenetid. Dette gjelder særlig hvis den ene av partene har ubearbeidete traumatiske hendelser med seg inn i forholdet. De er ofte i behov for alenetid, gjerne for både timer, dager og kanskje uker. Grunnet den eller de traumatiske hendelsene har man begrenset med energi til å fungere normalt, gå i jobb og følge opp barn. Dersom man da ikke får hentet seg inn igjen i form av alenetid kan det resultere i depresjon og utbrenthet. Felles for klienter i min praksis er at de ofte har partnere som ikke forstår eller tar hensyn til deres behov for egentid. Det gir ingen god plattform for et harmonisk forhold.

Andre typiske eksempler på vansker i forhold til alenetid er foreldre som ikke forstår at barnet kan ha behov for eller foretrekke å være alene. Noen barn er svært sensitive, og er «på vakt» i omgang med andre barn. For slike sensitive barn kan skoledagen være svært energikrevende. Etter skoletid ønsker barnet fred og ro. Dessverre er det en del foreldre som misforstår barnets behov. Isteden tror de at oppfordringer og motivasjon er det som skal til for at barnet skal «bli som andre barn». Ofte er det slik at en av foreldrene forstår, mens den andre gjør det ikke. Dette er ofte begynnelsen på disharmoni både mellom barn og foreldre, og mellom foreldrene. Hvis barnet i tillegg må bytte bosted mellom mor og far kan man bare tenke seg til hvilke forvirring og kaos det skaper hos barnet.

Overser hverdagslige psykopatiske trekk hos andre. Noen mennesker trenger unormalt mye oppmerksomhet, ros og anerkjennelse. De har en tendens til å lage vanskeligheter i samvær og normal omgangsform. Ting som kunne ha blitt løst enkelt blir ofte svært vanskelig. Det ender med sinne og frustrasjon hos partneren, som overser at ens emosjonelle reaksjon var intensjonen bak å skape vanskeligheter. Den emosjonelle responsen gir den oppmerksomhetstrengende partneren litt mer stimuli og fokus. Han eller hun har blitt «mettet» for en kort stund. Det tar sjelden lang tid før behovet for oppmerksomhet må tilfredsstilles igjen. Behovet dekkes med å skape nye vansker i sosiale interaksjoner.

Venneforhold hvor man gir mer enn man får tilbake. Typisk er «kræsj» mellom en ekstrovert og en introvert venn. En ekstrovert person vil være i behov for å ha mange overfladiske venner, hvor antallet betyr mye mer enn hver enkelt individ. Den introverte derimot er ikke i behov av mange venner. Isteden ønsker de introverte å ha få og nære forhold, hvor hver enkelt venn er av stor betydning. Typiske utfordringer i relasjoner mellom en introvert og ekstrovert er at den introverte kan føle seg sviktet og nedprioritert. Den introverte gir ofte mer i relasjonen enn den ekstroverte, da den ekstroverte har mange andre venner å prioritere. Det kan være sårt for den introverte å føle seg mindre verdt, eller ikke være av samme betydning for den ekstroverte vennen som den ekstroverte er for den introverte. Sagt på en enklere måte så er det sårt å oppleve at man ikke har betydd så mye for en venn som vennen har betydd for deg.

Det er viktig å påpeke at man ikke trenger å være psykisk syk for å oppsøke hjelp. Alle mennesker har utfordringer i livet, men ikke alle håndterer dem på egenhånd. Det er med andre ord ikke nødvendig med en diagnose for å oppsøke psykologbistand.

Velkommen til samtale!